Et godt nytt år til store og små?

Av Kristin Moe - 04.jan.2008 @ 12:23 - Kommentér

Statsministerens nyttårstale boblet over av sub-idealisme og nye fagre løfter om alt fra miljøsatsing til en bedre skole - nok en gang.

CO2-rensing på Mongstad skal skje ved miljøteknologi så avansert at den ikke eksisterer enda; og skolen skal styrkes med flere og bedre lærere og flere skoletimer.

Det er mange av oss som satser på ambisiøse nyttårsforsetter, men manglende evne til gjennomføring rammer som regel bare oss selv.

Likestilling
Likestilling er et annet politisk tema som gjerne dukker opp i forbindelse med lønnsoppgjør, karrieremuligheter, lik lønn for likt arbeid, glasstak i form av lukkede nettverk mv. Det meste synes vanskelig å påvirke med politiske virkemidler enten det skyldes vilje, evne eller muligheter.

I hjemmene varierer likestillingen med hvem som uttaler seg og hvilke statistiske kilder som passer det virkelighetsbildet som man ønsker å fremstille. Enten bidrar begge parter like mye eller så utfører kvinnen betydelig flere arbeidstimer i det felles hjem enn mannen.

Ny barnelov
Vi venter på en ny barnelov. Dessverre er det en del som ikke kommer ut av det tradisjonelle likestillingssporet som gjelder kvinner og menn. Det er klart at hensynet til barnets vel skal veie tyngst når foreldrene ikke lever sammen, men skal ta vare på felles barn. Spesielt enkelte kvinnelige politikere er så opptatt av å øke menns rett, men sjelden plikt, også på hjemmebane, at barnets tålegrense blir erstattet med barnets beste. Når eksempler på hvordan enkelte barn sliter med pendling, rotløshet, frykt og maktmisbruk mellom konfliktorienterte foreldre, så møtes det med at barn tåler mer enn vi tror!

Er det et omsorgssamfunn verdig at barns rammevilkår i oppveksten vurderes etter hvor mye de kan tåle? Og den individuelle tilpasningen vi skryter av i andre omsorgstilbud møtes med et stadig mer sjablongpreget regelverk.

Barneombud Reidar Hjermann kjemper mot myndigheter som neppe kan ha mye innsikt i konsekvenser av brudd mellom foreldre. Det typiske er at man ikke kan samarbeide og tvang gjennom lov kan faktisk gjøre forholdene enda verre for barna.

Det ble lovet at barn som hadde blitt utsatt for vold eller opplevd vold i familien ikke skulle tvinges til samvær med den voldelige faren eller moren. Helt ferske dommer viser at barnet nok en gang ofres på foreldrerettens alter.

Er det nok en gang tålegrensen som skal utfordres?

Vår tidligere «familieminister» Karita Bekkemellem uttaler blant annet at mange barn trives som pendlere. Og da skal alle barn i alle aldre måtte gjøre det også?!

Hun begrunner sin skuffelse over barneombudet med at han ikke ønsker å videreføre likestillingen mellom mor og far!

Det er denne linjen som ligger bak mye tragisk lovutvikling og lovanvendelse de senere årene. «Foreningen To Foreldre» har hatt klippekort til ministerens oppmerksomhet i motsetning til den betydelig mindre pengesterke «Aleneforeldreforeningen».

Barnas år
2008 bør bli barnas år og en start på et samfunn som grunnleggende viser vilje til å ta vare på en stor gruppe uten innflytelse eller taletid i et land som liker å kalle seg demokratisk. Barneombudet burde ha innflytelse på lik linje med størrelsen på den målgruppen det representerer. Vi er så opptatt av minoriteter at store tause grupper uten formell og reell innflytelse rammes av sterke samfunns- eller særinteresser.

La oss håpe at 2008 blir året hvor det politisk korrekte blir utfordret, ytringsfriheten reell og barn, syke og eldre blir vist respekt og gis den plass i velferdssamfunnet som de skal ha.

Godt nytt år til store og små!


Offentlig fattigdom og internasjonal forfengelighet

Av Kristin Moe - 04.des.2007 @ 20:42 - Kommentér

Neste stopp Bali! Den rike onkel fra nord skal igjen ut å briske seg med olje- og pensjonspenger. Den omstridte miljøsatsingen har ingen grenser når regjeringens ambassadører ser sitt snitt til å få oppmerksomhet i internasjonale fora blant de store gutta og jentene.

Kanskje vanker det en statusjobb når våre sjenerøse politikere blir lei av å spre midler på prosjekter som de tilsynelatende ikke forventer eller krever har synlige mål og mening.

Vi er jo med å forurense, hører vi, og betaler vår avlat med renter. På lik linje med betaling av klimakvoter hvor beløpene går til miljøtiltak ingen vet noe særlig om. De rike har jo råd til å betale for fortsatt å forurense.

Det er lite interesse i å satse på bekjempelse av kilden i eget land.


1: Eksempelvis legger statsselskapet StatoilHydro opp til ytterligere enorme utslipp av CO2 gass fra sitt anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest. Gjør miljøpolitikerne noe med det?


2: Kollektivsatsingen er på et lavmål: Dyrt og dårlig tilbud forventes å konkurrere ut bilbruken.


3: Veinettet har en så dårlig logistikk at de fleste biler bruker betydelig mer tid enn hva man burde på en veistrekning og forurenser tilsvarende mer enn om man hadde hatt et effektivt veisystem. (Vi bidrar gjennom EU med 5 milliarder til veier i Spania ble det gledelig opplyst i spanske nyheter for et par uker siden.)


4: Kommunene har angivelig ikke råd til forsvarlig rensing av kloakk og drikkevann som går ut over sjøer, elver, fjorder og folks helse.


5: Det er ikke penger eller vilje til å bygge opp en faglig solid og troverdig kompetanse på miljø i Norge i tillegg til forskning i miljø- og klimateknologi som kunne være langt mer nyttig (og prestisjegivende!) nasjonalt og internasjonalt enn å vifte med milliarder.


6: Utvikling av ny fornybar energi er også nødvendig; ikke minst etter at Stoltenberg som tidligere energiminister åpnet for å selge vår vannkraft til høystbydende, for så å importere kullkraft som vi nordmenn nå skal ha dårlig samvittighet for å forbruke. Dette kunne være noe å bruke de høye energiavgiftene til?


7: Det er ikke penger til å satse på nasjonalt natur- og dyrevern til tross for at langt mindre bemidlede land har vist en satsing og resultater på dette vi bare kan drømme om. Opprettholdelse av naturens balanse burde være et velkjent og grunnleggende mål.


Dette er noen få av de mange tiltak man politisk ikke har råd til å satse på i Norge.

Det er uforståelig for folk flest at vi ikke er mer villige til å feie for egen dør før vi er overivrige etter å betale for andre nasjoners feiekoster.


Det er ikke bare miljøinnsatsen den offentlige fattigdommen rammer.

Vi har eksempelvis ikke råd til å investere i vaksine for 100 millioner for å forebygge at 3000 jenter skal få livmorhalskreft per år. Vi har ikke råd til å la eldre (som har bidratt til å bygge den velstand beslutningstagerne drar nytte av) få en anstendig alderdom med hjelp til sykdom og alderdomsplager. Vi ser stadige oppslag hvor eldre hjelpetrengende sendes hjem til en uviss skjebne. Vi behandler våre foreldre verre enn innsatte i fengslene - fordi vi ikke har råd? Eller vilje?


Elever må jobbe i skolebygg som er så elendige at mange får astma og allergiplager ? og dårlig læringsmiljø. Toalettforholdene er så elendige og uhygieniske at elevene ?holder seg? til de kommer hjem. Satsing på en bedre skole er i realitet nedkutting av timetall og manglende skolering av lærere ? fordi vi ikke har råd?

Da er det deprimerende å se en glisende og fotballspillende statsråd Erik Solheim sammen med toppløse lokale kvinner sole seg i glansen av en nyåpnet skole i Afrika. Det er politikerne selv som inviterer til det de sikkert kaller urimelig sammenligning. For dem som lever med Norges offentlige fattigdom er det en realitet.


I dette bildet blir det et paradoks å minnes at de samme politikerne ba om varsomhet i bruk av oljepenger med tanke på at de var bare til låns og at vi må ta vare på verdiene for de kommende generasjoner. De samme politikere ser ut til å styre mot å etterlate seg et vrakgods.


Den folkevalgte grådigheten

Av Kristin Moe - 29.nov.2007 @ 17:25 - Kommentér
Da en av våre dristige ordførere fra nord ble spurt om han følte seg som en bygdetulling etter å ha gamblet med fellesskapets midler, svarte han at vettet var jevnt fordelt her i landet. Spørsmålet er vel heller hva man bruker vettet til og om nordmenns spillekåthet er like jevnt fordelt?

Problemet oppstår i alle fall når noen lar seg smøre med reiser og andre «gratis» opplevelser og finner det innsmigrende nok til å risikere innbyggernes velferd gjennom naiv satsing på høyrisiko finansinstrumenter.

Dessverre er det for mange som er villige til å satse andres penger på formål de antagelig aldri hadde puttet egne penger i. De fleste gjør det uten annen risiko enn noen få ubehagelige dager i mediabildet . Pengenes eiere vil imidlertid lide i årevis uten selv å ha medvirket til elendigheten.

De ansvarlige politikere beroliger seg med at de sitter i sine posisjoner i fire år til og kanskje er sviket glemt?

Det er bekymringsfullt når politikk blir en endeløs rekke med opsjoner hvor man har alle rettigheter, men ingen plikter. Det kan umulig være slik at man som folkevalgt kan ta uakseptabel risiko på andres bekostning? Om dette vettet man snakker om har noe innhold, virker det lite troverdig at man ikke hadde den minste anelse om risikoen i det man vedtok i Terra-saken? Enhver som følger, om så kun tidvis, med i samfunnsbildet vet at risikoen er mer enn proporsjonal med den forespeilede avkastning? Ringte det heller ingen bjeller når det engelske prospektet dukket opp i kommunestyrepapirene? ( om engelskkunnskapene ikke holdt er det ikke flaut å spørre?!) Var ikke risikoen knyttet til fem års fremtidige kraftinntekter tilstrekkelig til å ta bryet å lese alle vedlegg? Noen skylder på rådmannens anbefaling. Det er lov å spørre seg om administrasjonen innehar den kompetanse som kreves. I tillegg går jeg ut ifra at de samme politikere ikke tar rådmannen like bokstavelig de ganger de ikke har støttet rådmannens innstilling i andre saker.

For de fleste av oss synes det som om saken, selv med begrenset informasjon, burde bidra til tilstrekkelig usikkerhet til å si nei; ikke minst mht de begrensninger Kommuneloven allerede setter for kommunens disponering av felleskassen. Om denne saken avsluttes uten konsekvenser for kommunene er lovløsheten den gjeldende norm for kommunene i fremtiden.

Det kan gi grunnlag for mange teorier når ordførerne kjører løpet mot bankenes moralske ansvar for å spytte penger i kommunenes tapshull. Juridisk svarer de 78 sparebankene ikke for mer enn Terra Securitys aksjekapital.

Når man likevel ikke er opptatt av det som er formelt ansvar, hvorfor grep de ikke de 150 mill. kroner de ble tilbudt tirsdag 27. november? Dette er cirka tre ganger meglerforetakets aksjekapital og ca det beløpet kommunene ville måtte betale for å hindre tvangssalg av porteføljen som igjen utløser ytterligere tap. Risikoviljen hadde tydeligvis ikke lagt seg enda.

Terra Securities er historie. Nå gjenstår det å se om ikke minst vår regjering mener det kun er private aktører som skal følge lover og god forretningsskikk. Vår finansminister «beskytter» tradisjonen tro offentlig handling. Det er svært alvorlig om de organer som skal ta vare på fellesskapets interesser alltid skal unnskyldes og bortforklares.

Det gir i alle fall ingen grobunn for vekst i offentlig sektor eller tillit til folkevalgte og vårt demokrati.

Solidaritet til inntekt for statskassen

Av Kristin Moe - 12.okt.2007 @ 16:07 - Kommentér
Gleden ved det vi skattebetalere måtte tro vi får tilbake av staten er som regel kortvarig. Det broderlige prinsipp «to til meg og en til deg» er ikke bare finansministerens motto.

Miljøpolitikken er ett eksempel. Det vesentlige miljøengasjementet som kommer til uttrykk i statsbudsjettet er økte avgifter som eksempelvis på strøm, disel, innenlands flytrafikk mv. Det siste er interessant da samferdselsministeren forespeilet det motsatte fordi det var miljømessig gunstigere at folk tok fly i stedet for bil innenlands.

Forført av Kristin
I den overbevisning at vi lar oss styre av kostnader i like stor utstrekning som regjeringen av inntekter, ble mange forført av Kristin Halvorsens bilavgifter i favør av diselbilen. Når mange gikk på limpinnen blir det selvsagt dyrere å bruke bilen. Staten gir ikke ved dørene!

Vår solidaritet forventes å strekke seg så langt som at vi, som stort sett er selvforsynt med miljøvennlig, fornybar vannkraft, i solidaritet med de som forurenser med annen type energi skal betale mer til statskassen. Det lille touch av velstand de fleste etterhvert kan glede seg over må holdes nede før vi blir for uavhengige.

De fleste områder fra Soria Moria-erklæringen som innebærer økt satsing i form av statlige utgifter har mistet sin håpefulle glans. Fattige, syke, gamle, bekjempelse av kriminalitet og reelle miljøtiltak skyves ut i det store intet.

Land som har betydelig strammere rammer enn Norge tar en rekke solide grep på mange av disse områdene som vi har snakket oss varme på, men gjort lite. Naturvern, sykehuskvalitet, eldreomsorg , skolekvalitet er blant annet områder der vi påviselig ligger langt nede på vurderingslistene.

En stor bløff
Verdens rikeste land er snart en stor bløff. Et land som ikke tar vare på de trengende, ikke sin etikk og kultur er ikke «rikt». Et ordtak sier at det er dyrt å være fattig. For Norges vedkommende er det dyrt å være rik.

Problemene blir ikke borte om vi skyver på dem. Det har de fleste erfart. Tvert imot: de blir som regel større. Det er neste og forrige generasjon som betaler regningen. Statlige midler synes best å egne seg til milde gaver for å kaste glans over enkeltpolitikere «med internasjonale ambisjoner».

Større sprekker
Også på dette området blir sprekkene stadig større. Støtte til fundamentalistiske skoler, afrikanske statsledere som undertrykker sitt folk, ekstremistiske væpnede grupper osv. avsløres stadig oftere i mediene. Men som Solheim sier: det skjer i dialogens navn.

SV er allerede i gang med å ta frem saker for neste valgkamp. Skjerpet skatt annonseres. Helt avgørende for økt velferd, får vi høre. Det er mulig noen velgere går på det samme igjen. Moralpreknen ved siste stortingsvalg med krav om økte statlige inntekter på bekostning av det noen kalte vår egoistiske overflod ga oss den politiske konstellasjonen vi har i dag.

Lurt igjen
Vi er lurt igjen! Økt velferd i form av null ytelser til eldre og fattige, skoletiltakene lar vente på seg (var det lekre franske retter og gratis mobiltelefon Kristin Halvorsen lovet i barnehager og skoler), sykehusene må fortsatt stenge avdelinger, ha syke i korridorene og slipe sparekniven, kriminalpolitikken er full av Storbergets populistiske løfter uten tiltak, osv.

Verdens rikeste land. Penger er det nok av i statskassen. Venter vi at disse skal virkeliggjøre løftene flagges inflasjonsspøkelset for det det er verd og vel så det. Mange av tiltakene har ingen inflatorisk effekt.

Men er det tale om at staten skal bruke dine og mine penger nevnes ikke inflasjonsfaren med ett ord!

Arroganse
Det er tydelig at en fet stat er ingen godt drevet stat. Det er i knappe tider de fleste driver best, både i offentlig og privat virksomhet. Den arroganse som vises overfor folket når løfter feies bort som hår på kragen er skammelig og uakseptabel.

Samfunnspolitisk er det alvorlig når tilliten til våre øverste politiske ledere skaper likegyldighet og politisk apati. Da har vår nasjon tapt både verdighet og vår demokratiske platform.


Integrering og misforstått sjenerøsitet

Av Kristin Moe - 19.jun.2007 @ 11:06 - Kommentér
Igjen ser vi det samme som på 70-tallet. Medier lar seg bruke i «humanismens» navn. Stadig nye eksempler på «skjebner» popper opp i pressen. Lidende enkeltpersoner, familier og barn får stadig mer spalteplass til å fortelle om at her har de kommet til Norge for å få hjelp, men har verken blitt tilbudt penger eller husrom.
I utgangspunktet er det innvandringsstopp i Norge. Som medmennesker i et internasjonalt samfunn ønsker og forplikter vi oss til å ta imot mennesker som trenger beskyttelse fordi de blir forfulgt eller fordi sterke menneskelige hensyn taler for det.
Medier derimot profilerer dyp urettferdighet for mennesker som ikke imøtekommes i tråd med deres forventninger til «verdens rikeste land», om de trenger legehjelp, defineres som barn (ofte som første ankerfeste for resten av familien i form av familiegjenforening), har fått avslag på asylsøknad m.v.
Til og med en av våre to riksdekkende tabloidaviser innrømmet for noen år siden at man gikk for langti  å fremme lykkejegeres interesser på 70-tallet etter at det fremkom betydelig antall personer som løy om det meste fra identitet til hvor de kom fra. Illegale innvandrere som gikk under jorden sammen med sine kriminelle «brødre», osv.
Denne igjen «slipp alle inn»-profilen ødelegger først og fremst for alle med annen etnisk opprinnelse som lever og bor i Norge og som er etterrettelige, positive bidragsytere i landet vårt. Det er i de fleste tilfeller de få som ødelegger for de mange.
Vi har heller ingen god referanse når det gjelder å innse hvilken krevende oppgave det er å hjelpe, nettopp de som trenger det, til å leve i et nytt land. Et land som er fullstendig annerledes enn det de kommer fra. Mennesker som har levd konstant i frykt, kanskje blitt torturert, sett sine nærmeste lide på det verste, et land uten menneskerettigheter.

Vi forventer at de skal adoptere språk, lover, velstand og fremmedfrykt nærmest på egenhånd. Vi etablerer kriseteam ved for eksempel en ulykke. Innvandrere som har levd år i terror forventes å gli rett inn i vårt samfunn. Noen har det vist seg er nærmest tikkende bomber.

Jeg vil tro at idealistene vil gjøre en bedre humanitær oppgave ved å synliggjøre de som virkelig trenger vår oppmerksomhet, kunnskap og ressurser. Kanskje ressurssterke menn i sin beste alder som selvsagt ser sin mulighet til å søke lykken i velstandsnorge burde vike? Den misforståtte støtten til afghanerne foran Stortinget føyer seg inn i rekken av naivitet og subidealisme.  


Det er ikke annet å forvente at noen lykkejegere vil prøve seg; bruke medier og andre virkemidler i vårt demokratiske land til å få et bedre liv. Men det gjør det ikke riktig ukritisk å la alle komme til ordet på bekostning av de mange som ikke skriker høyest og som det kanskje ville kreve godt journalistisk håndverk for å gjenspeile i samfunnet.

Miljø - en politisk boble?

Av Kristin Moe - 23.mai.2007 @ 17:26 - Kommentér
Det er en rekke politiske områder som fullstendig mister allmennhetens respekt som et resultat av hersketeknikken over alle hersketeknikker: rammene for hva som aksepteres som politisk korrekt.

Denne mangelen på reell ytringsfrihet har gang på gang gitt alarmerende konsekvenser. Heller ikke det er det akseptabelt å få frem i det offentlige rom.

De tøffeste tør snakke fritt i lunsjen, men ikke uten fare for å utsette seg selv for represalier.

Vi har sett det gjennom tiår blant annet på området innvandringspolitikk. Nå står miljø som det politiske prestisjeområdet hvor nådeløs virkemiddelbruk søker å drepe tvil og uønsket debatt.

Åpenhet og mest mulig korrekt informasjon er det eneste som kan opprettholde langvarig vilje til å bidra både i bedrifter og i vår private hverdag.

Internasjonalt er Norges totale negative miljøbidrag minimalt. Motivasjonen er likevel tilstede.

De politiske virkemidlene minner mer om et resultat av en ukritisk konkurranse om å straffe den vanlige innbygger enn å nå reelle miljøforbedrende mål.

Forbud, økonomisk spanskrør, tvang og tilfeldigheter synes å vinne løpet.

Hvorfor skal det være så vanskelig å bruke en smule kreativitet på miljøvennlig tilrettelegging som gode kollektivtilbud før man struper f.eks foreldres mulighet til å bruke bilen i den omfattende daglige logistikk som gjør hverdagen gjennomførbar for familien? Hvorfor er det ikke vilje til reell skatte og avgiftsomlegging som en katalysator for mer miljøvennlig livsstil?

Vi ser kun microtiltak med kun en signaleffekt. Noe annet ville jo kunne ramme statens inntekter!!!

På nitti-tallet ble det nedsatt div. kommisjoner som skulle vurdere disse forhold. Om man tar seg tid til å lese disse og den politiske behandlingen de fikk så synes målet å være klart: Hvordan kan innføring av miljøskatter bidra til å øke statens inntekter?

Følgende er tatt fra Odin; -Miljøavgiftsutvalgets (NOU 1992:3) og Virkemiddelutvalgets ( NOU 1995:4) rapporter hadde en omfattende og grundig diskusjon av mulighetene for miljøskattlegging i Norge. Etter sistnevntes kommisjons mening gir de tidligere utredningene et godt utgangspunkt for å vurdere på hvilke områder en økt miljøskattlegging vil være mulig og ønskelig.

På bakgrunn av og i lys av mandatet har det for denne kommisjonen blitt lagt vekt på å vurdere inntektspotensialet fra miljøavgifter nærmere.

Med dette mål for øyet er det allerede for cirka 15 år siden startet en uthuling av dagens politiske «in»-område.

Hvor er den realpolitiker som tør vise at staten vil være en reell pådriver og motivatør? I faget ledelse er det viktigste å etablere positive virkemidler for å oppnå best mulig innsats. Maktsyke og herskesyke ledere gir ingen suksess.

Kanskje er det på høy tid at vi får politikere som ikke lar titler og makt gå til hodet på seg, men viser reell omsorg for det samfunn de forvalter og de menneskene som skal være med å dra lasset. Ikke kun som økonomiske melkekuer, men som gjennom holdninger og handlinger gis mulighet til å bidra i riktig retning.

Nei til kjøp av sex?

Av Kristin Moe - 24.apr.2007 @ 15:35 - Kommentér
Verdens eldste yrke skal nå forbys. Etterspørselen skal stoppes. En illusjon eller løsningen på en betydelig nasjonal og internasjonal kriminell, velorganisert menneskehandel? 

De fleste av oss med et minimum av empati som en del av vårt følelsesliv har medfølelse med det uante antall mennesker; barn, kvinner og menn som kynisk og brutalt er blitt en ting, en vare noen mener de kan utnytte til egen vinning. Vi har fått med oss dokumentarer og enkelthistorier som er så umenneskelige at ingen straff vil kunne veie opp det disse kynikerne kan få seg til å gjøre. 

Det er medfølelsen for ofrene som primært blir brukt som argument imot å forby kjøp av prostituerte; samt at ?markedet? blir mindre transparent. 

Det synes noe kortsiktig å tro at det å la prostitusjon foregå slik som nå hjelper de prostituerte. Tvert om vil fristedet Norge bli fristedet som øker ?rekrutteringen? og vil ramme enda flere. Det er likevel ikke forbudt å hjelpe ofrene, men det gjøres ikke ved å gjøre dem lettere å selge for bakmennene. 

Dette burde de siste årene være bekreftende på. Vi har hatt en ekstrem volumøkning av spesielt kvinner som er fraktet til Norge for å bli utnyttet. Miljøet blir stadig tøffere mellom kvinnene som igjen blir avkrevd resultater av sine profesjonelle halliker/slavedrivere. 

Det synes å være liten tvil om at denne utviklingen bidrar til en økt brutalisering jo nærmere et mettet marked man kommer. Frykten for at politiet mister oversikten er jeg spørrende til. Har de oversikt? Om de har en oversikt slik det nå er så trenger vi ikke observatører. Mennesker lider hver dag, hver time. Oversikt har ingen verdi når den ikke brukes til å slå hardt ned på de kriminelle gjengene og bakmennene. Det ser uansett ut til at organisert kriminalitet som ble varslet for over 30 år siden som en kommende trussel har fått etablere seg rimelig fritt.

Menneskeverd - et spørsmål om straff?

Av Kristin Moe - 28.feb.2007 @ 14:09 - Kommentér
Legevakten i Oslo har blitt oppsøkt av 43 voldtektsoffere i løpet av to knappe måneder. Også i 2006 bølget frykten for å bli utsatt for seksuelle overgrep blant kvinner i storbyene.

Samfunnsdebatten setter søkelys på kvinners adferd. Alt fra innføring av kleskode til å frata kvinner bevegelsesfriheten blir presentert som opplagte løsninger.

Ikke mye har endret seg siden jeg jobbet i Juridisk Rådgivning for Kvinner på begynnelsen av 80-tallet. Daværende politistasjon; Møllergata 19, var en prøvelse å oppsøke sammen med voldtektsofre. Tvil om det virkelig ikke var slik at kvinnen selv var med på det eller utsagn om at man ikke kunne vente noe annet med påkledningen kvinnen hadde var ikke uvanlig.

Strafferettspraksis viser heller ikke at sædlighetsforbrytelser ansees som særlig alvorlige. Dette gjelder både der kvinner og barn er ofre.

Vi kan lese at 65 prosent av overgriperne ikke er etnisk norske, selv om denne gruppen kun utgjør 23 prosent av befolkningen. Vi bekymrer oss over enkelte kulturers mangel på respekt for kvinners menneskeverd; og sikkert med rette.

Vi forventer at de som kommer til Norge for å fortsette sitt liv her adopterer våre verdier og menneskesyn. Er det derfor kvinner fortsatt sees på som fritt vilt uten rettigheter?

For det er nettopp det vi signaliserer gjennom straffeutmåling og sterke meningsytringer fra autoriteter innen politi, sosialarbeid og politikk.

Om du fornedrer og mishandler en kvinne står ikke reaksjonene i forhold til forbrytelsen. Lav straff og bebreidelse av kvinners manglende forståelse for at de må kle seg så de ikke frister en stakkars mann. De må jo forstå at det er portforbud etter mørkets frembrudd. Dette er tydelige signaler. Det gjenspeiles også i politiets sedlighetsetterforskere sin arbeidstid. Om kvinner holdt seg til å gå ute i mellom klokken 8 og 16 så ville de også kunne få hjelp om de likevel skulle bli overfalt.

Det meste i det offentlige rom viser forståelse for overgriperen og bebreider offeret. Dette ligger også  i den aksepten for overgrepsutviklingen som ligger i de gode rådene om selvforsvarskurs, alarmer og peppersprey, ikke ferdes alene på sen kveldstid osv.

Trusselen, angsten, tapet av en gjennom generasjoner tilkjempet handlefrihet , skammen over selv å ha skyld om noen forbryter seg på deg, samfunnets stilletiende resignasjon og aksept – er det dette vi vil skal være halve befolkningens hverdag? Er det så lite kvinner er verd i Norge og som vi vil at menn med annen etnisitet skal tilpasse seg?

Får vi som fortjent inntil vi selv gir begrepet menneskeverd et innhold hvor det ikke på noe plan aksepteres at noen utøver vold overfor andre uten at samfunnet med alle midler viser null-toleranse?


Post Valla

Av Kristin Moe - 31.jan.2007 @ 11:28 - Kommentér
Så er vi der igjen. Nok en sak hvor presse og lunsjbord har fått næring i dager og uker.

Det er ikke få ledere og andre synlige personer i det offentlige rom som effektivt bidrar til sin egen «lidelse» i all offentlighet. Modellen er ofte den samme. Årsaken kan være forskjellig. Alt fra økonomisk snusk, rolleblanding, lovbrudd til private skandaler bader i et eneste stort røykteppe uten at det finnes kilde av sannhet; uten at det finnes noen ild.

- Foreløpig.

«Synderen» drives fra skanse til skanse av fornektelse, bortforklaringer og ivrige hjelpere fra alle sider. Fagfolk kaster seg på for å få sin bit av synderen for å fremme sin egen fortreffelighet. Gammel bitterhet og fiendskap ser sitt snitt til en smule rettferdig hevn. Det letes med lys og lykte etter vinklinger som kan gi næring til flokkdyrene - som selvsagt alle har sitt eget ideelle motiv. Men aldri penger eller jantelov!

Ser vi en trend? Kan vi konstruere en mulig konspirasjon? Habilitet til side: Det er sikkert noen som har noe på denne «Judas» og som kan brukes?

Er det så vanskelig å være ærlig, selverkjennende og ikke minst lyttende om man sjekker litt i erindringsboksen? Er det nødvendig med en gjentatt fornektelse som bare gjør fallhøyden mer skremmende time for time?

De fleste som følger litt med i samfunnet vet det bare er spørsmål om tid før noe, relevant eller ikke, kommer opp på overflaten. Da er det allerede etablert et rimelig kaotisk bilde av tvil og tro, sympati og antipati, synsere og sannhetsvitende. Det å forsøke å krype frem med sannheten når kaoset er fullkomment er en utakknemlig oppgave.

Når da en av undertegnedes bransjekollegaer innen kommunikasjonsrådgivning greier å gjenta fadesen med både å være rådgiver for synderen og gi ekspertuttalelser om sin klients lederevner, så er bildet komplett. Dette er også prøvet før av Ingebrigt Steen Jensen og andre.

Det er opprørende å registrere at saker og situasjoner som kanskje kunne hatt en virkelig samfunnsinteressant substans virvler seg inn i labyrinten nok en gang. De samme kommunikasjonsmessige feilene gjentas. Og konsekvensene slår ut på en måte som ikke tjener kilden til oppmerksomheten.

Man kan ikke lære en gammel hund å gjø, men heller ikke å slutte å gjø. Det er vel ikke mange som tror at Valla kan lære det heller. Men det er forskjell på å være tøff og å stille krav, og det å gi et visst inntrykk av å ha oppdragelse og en grense for hva man sier og ikke sier. En leders form er helt avgjørende for etableringen av en bedriftskultur.

Det får en til å undres på hvordan det er å jobbe i LO…

Statlig vulgærkapitalisme

Av Kristin Moe - 08.des.2006 @ 11:03 - Kommentér
«Verdens rikeste land et av verdens beste land å bo i». Hører og leser vi det i et tilstrekkelig antall ganger blir det vel sant? 

«Vi er best»
Det er ikke nytt å stusse over hvorfor eldre skal vente i månedsvis i smerte for å få operert en hofte eller hvorfor vi ikke har råd til et barnevern som sikrer barns menneskerettigheter i landet vårt. Samtidig bidrar vi til alt fra en veistump i Spania og kulturbygg i Egypt, til en milliard til støtte for verdens urbefolkning. Det var et beløp som visstnok på  grunn av regnskapsrot kun er i underkant av 300 millioner kroner. 

Kultur, menneskeverd og demokrati er noe vi vifter med på besøk hos de nasjoner vi mener ikke er like flinke til dette som de burde. Den ene politikeren etter den andre reiser rundt og gjør seg populær med bukselommene fulle av millioner.

For vi er jo de rikeste og beste er vi ikke?

Den store lille velgjøreren
Derfor har vi råd til å øse ut penger uten å sikre at de som virkelig trenger hjelp mot fattigdom, vold og politiske overgrep blir de reelle mottakerne. For det er ikke de som er nederst på rangstigen som gir oss status og ønsket oppmerksomhet. Vi er jo den store, lille velgjøreren fra nord som liker å toppe statistikken over verdens giverland.

Og hva gjør vi når vi har blitt for velfødde til å ta grep om egen lediggang? Jo, da tapper vi de rammede nasjonene for deres kompetanse som de så sårt kunne trenge for egen oppbygging og kaller det «arbeidsinnvandring».

Statlig vulgærkapitalisme
For å feie for egen dør gir ingen internasjonal stjerne og muligheter for spennende jobb når politikertilværelsen er over. 

Har vi i vår «humanitære», politisk korrekte iver og kjente statsoverhoders oppmerksomhet praktisert en statlig vulgærkapitalisme hvor målet telles i «millioner gitt» og ikke «mennesker hjulpet»? Har vi i vår primitive pengefokus valgt det enkle fremfor det kompliserte virkelige hjelpearbeidet som krever innsikt, kunnskap, stayer-evne, resultatkontroll og kulturell respekt?

I næringslivet er det som regel slik at om du ikke håndterer ditt hjemmemarked så er dine muligheter internasjonalt ikke stort bedre. Vårt politiske hjemmemarked er et pussig landskap. Tar vi vare på vår kultur? Tar vi vare på de syke, gamle, barn som utsettes for vanskjøtsel og overgrep og andre som rammes av forhold som ikke burde aksepteres innenfor begrepet menneskerettigheter og menneskeverd?

Vi er inne i en periode med nasjonalbudsjett og kjøpefest. Beløpenes størrelse synes viktigere enn innholdet. Det er tid for ettertanke, gjenreising av elementær etikk, mellommenneskelig respekt og hjelpsomhet.

På tide å snu før vi gjør oss selv til vulgærkapitalismens narrer?


Er embetsmenn og -kvinner en vernet rase?

Av Kristin Moe - 25.mai.2006 @ 14:05 - Kommentér
Er embetsmenn og -kvinner en vernet rase?

I fare for å skjære for mange over en kam, må spørsmålet stilles. Med ujevne mellomrom avsløres uetiske og lovstridige forhold i offentlig virksomhet. I et rettssamfunn, som vi visstnok skal ha i Norge, er straffereaksjoner et viktig virkemiddel. Politikeres vegring mot å reagere adekvat i forhold til betrodde medarbeidere i stat, fylke og kommune er et alarmerende problem utover det nødvendige korrektivet det skal være å vise at det går en grense også for offentlig ansatte personer.

Vi har i generasjoner blitt doktrinert inn i den illusjon at viktige fellesoppgaver og interesser ivaretas best
av et offentlig apparat. Da sikres angivelig bla. objektivitet, likebehandling og kvalitet.

Det er nok med stor motvillighet at en del politikere må innse at mennesker er mennesker enten de jobber i det offentlige eller i det private. Mulig at enkelte kan ha et idealistisk formål med å velge embetsverket, men det gjør det ikke mindre betenkelig! Offentlig forvaltning med en individuell personlig agenda er en betydelig trussel for tillit og ikke minst for ivaretakelse av samfunnets interesser.

I min profesjon hvor bla. kontakt med sentrale og lokale myndigheter er en viktig del, oppleves til stadighet en lite samfunnstjenlig saksbehandling som ikke bare kan summeres opp i byråkrati. En tilsynelatende personlig og kulturell motvilje oser imot bedrifter og privatpersoner som drister seg til å fremme sine prosjekter. Oslo Kommunes nylige undersøkelse om målgruppers opplevelse av etatene bekrefter oppfatningen av særinteresser. Byantikvaren blir oppfattet som en betydelig bremsekloss som stadig finner opp nye grunner til å si nei, har er uakseptabel sen saksbehandling og går utenfor sitt kompetanseområde. Og svaret er som vi alltid hører: for lite penger!

Nå må det bli slutt på denne rosenrøde aksept for at penger uansett er roten til all uakseptabel atferd i offentlig virksomhet. For mange oppleves økte budsjetter som  økt rom for utmattende og kreativ saksbehandling.

Senest 26. april i år sa vår velmenende næringsminister Odd Eriksen at han vil forminske byråkratiets kvern (endelig et verktøy!). Har vi hørt det før?

Feighet, mangel på respekt for utviklingen av samfunnet, dets innbyggere og næringsliv synes å bli det etterlatte inntrykk.

Flere av mine klienter gir opp og flytter aktivitet og arbeidsplasser ut av Norge. Politikerne burde være de siste til å bebreide dem.

Kristin H. E. Moe


Første innlegg

Av Kristin Moe - 25.mai.2006 @ 14:00 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Kristin Moe

Kristin Moe er kommunikasjonsrådgiver, og har lang erfaring innen politikk, organisasjon og ledelse. Hun er utdannet jurist, med en allsidig bakgrunn blant annet som programleder på TVNorge og TV 2. Hun har vært aktiv i Høyre, vært rallykjører og liker å hoppe i fallskjerm.

januar 2008
ma ti on to fr
  1 2 3
4
5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             
hits