Er embetsmenn og -kvinner en vernet rase?

Av Kristin Moe - 25.mai.2006 @ 14:05
Er embetsmenn og -kvinner en vernet rase?

I fare for å skjære for mange over en kam, må spørsmålet stilles. Med ujevne mellomrom avsløres uetiske og lovstridige forhold i offentlig virksomhet. I et rettssamfunn, som vi visstnok skal ha i Norge, er straffereaksjoner et viktig virkemiddel. Politikeres vegring mot å reagere adekvat i forhold til betrodde medarbeidere i stat, fylke og kommune er et alarmerende problem utover det nødvendige korrektivet det skal være å vise at det går en grense også for offentlig ansatte personer.

Vi har i generasjoner blitt doktrinert inn i den illusjon at viktige fellesoppgaver og interesser ivaretas best
av et offentlig apparat. Da sikres angivelig bla. objektivitet, likebehandling og kvalitet.

Det er nok med stor motvillighet at en del politikere må innse at mennesker er mennesker enten de jobber i det offentlige eller i det private. Mulig at enkelte kan ha et idealistisk formål med å velge embetsverket, men det gjør det ikke mindre betenkelig! Offentlig forvaltning med en individuell personlig agenda er en betydelig trussel for tillit og ikke minst for ivaretakelse av samfunnets interesser.

I min profesjon hvor bla. kontakt med sentrale og lokale myndigheter er en viktig del, oppleves til stadighet en lite samfunnstjenlig saksbehandling som ikke bare kan summeres opp i byråkrati. En tilsynelatende personlig og kulturell motvilje oser imot bedrifter og privatpersoner som drister seg til å fremme sine prosjekter. Oslo Kommunes nylige undersøkelse om målgruppers opplevelse av etatene bekrefter oppfatningen av særinteresser. Byantikvaren blir oppfattet som en betydelig bremsekloss som stadig finner opp nye grunner til å si nei, har er uakseptabel sen saksbehandling og går utenfor sitt kompetanseområde. Og svaret er som vi alltid hører: for lite penger!

Nå må det bli slutt på denne rosenrøde aksept for at penger uansett er roten til all uakseptabel atferd i offentlig virksomhet. For mange oppleves økte budsjetter som  økt rom for utmattende og kreativ saksbehandling.

Senest 26. april i år sa vår velmenende næringsminister Odd Eriksen at han vil forminske byråkratiets kvern (endelig et verktøy!). Har vi hørt det før?

Feighet, mangel på respekt for utviklingen av samfunnet, dets innbyggere og næringsliv synes å bli det etterlatte inntrykk.

Flere av mine klienter gir opp og flytter aktivitet og arbeidsplasser ut av Norge. Politikerne burde være de siste til å bebreide dem.

Kristin H. E. Moe


Kommentarer:
Postet av: Spectator

Etter alt juget Kristin Moe kokte sammen om TINE, burde hun vært fritatt for å ytre seg i offentlig debatt.

25.mai.2006 @ 15:02
Postet av: Irritert

Spectator, for en spektakulært fjollete kommentar av deg! Har du ingen meninger om selve innlegget?

25.mai.2006 @ 16:28
Postet av: Nesten resignert

Stå på!

25.mai.2006 @ 18:08
Postet av: Nesten resignert II

Kristin Moes konklusjon synes jeg er riktig. Det ser ut som eneste løsning på offentlige etaters effektivitet er "mer penger", "mer penger" - med svært liten vilje til å organisere og reorganisere seg på mer effektive måter slik privat virksomhet må. Fullt av profesjonsstridigheter, konservativ "slik har vi alltid hatt det"-holdninger, regional lokaliseringskamp, teigbeskyttelse, skepsis til privatisering etc etc. er elementer som bremser Norges progresjon som moderne velferdsstat.
Jeg innrømmer at jeg gjerne betaler skatt for å ha et samfunn som det norske (on the positive side of things), men jeg opplever i stadig større grad at mine hardt tjente penger som stat og kommune tar fra meg ikke forvaltes skikkelig - og det fyller meg med ganske sterke negative følelser. Befolkningen bør tørre å stille sterkere krav, og det fordrer at folkets valgte værsågod får ta noen kamper i sin altfor lite fokuserte og altfor harmoniske hverdag på Tinget og i komitéer. Man er mer opptatt av vås som bilen til Jens, vinflasken til frivillige som jobber gratis året rundt og taxiregningene til representanter - enn av ting sm virkelig har konsekvens både for skatt og kvalitet i livet (reduserte køer, mer spesialiserte tjenester etc).
Tillater meg å spore av med en ny kjepphest: Vi fortjener kanskje politikere som ikke legger seg flat på ryggen hver gang/bare en journalist skriver en artikkel... Har vi politikere med ryggrader og kategori - eller bløtposer som går dit den fjerde statsmakt tilfeldigvis finner å peke ut? Det er skremmemde å se at en redaktør har mer makt enn en folkevalgt, og at man basert på humøret i redaksjonen har makt til å skape stor energi-uttømmende "samfunnsdebatt" om noe som banalt som en firmabilordning.

Stå på, Kristin!

25.mai.2006 @ 18:12
Postet av: Hans Kr.

Vi er vel dessverre kommet til det punktet her i Norge, kanskje spesielt etter våre år med Kjell Magne Bondesvik som statsminister at vi virkelig lever opp til det gamle ordtaket:

Den person Gud gir et embete, gir han ikke nødvendigvis forstand.

Dette så vi jo på Bondevik him self, samt alle hans partikollegaer som havnet som ministere.
Maken til udugelig og tafatt gjeng må vi vel mange år tilbake for å finne. Hvis så er mulig.
Kanskje finnes det blant de som satt ved makten i krigsårene 1940-45.

Det som er interessant er jo at slike sammenblandinger av jobb og relasjoner har en meget stor tendens til å dukke opp så lenge det sitter folk fra AP, i eller i nærheten av regjeringskontorene. Det er mitt bestemte utrykk at det innad i AP finnes en meget utbredd ?Klø hverandre på ryggen kultur?, og det minimal forståelse for at det ikke bør skje.

Samtidig er det vel ikke ukjent at man i AP og andre sosialistisk relaterte partier har en tendens til å utnevne folk etter kontaktnett, kjønn, hudfarge eller etnisk bakgrunn i stedet for etter kvalifikasjoner.

Vi må kunne forvente at det er kompetanse som legges til grunn for høyere politiske utnevnelser og ansettelser enn de foran nevnte.
Man kan ikke eksperimentere med utnevnelser til disse stillingene. Få byttet ut embetsverket med godt kompetente folk fra det private næringsliv, og slutt med bruke embetsverket som et springbrett for inkompetente politiske broilere, uansett partibakgrunn.

Det er godt mulig at folk fra det private næringsliv vil kreve noe høyere lønn, men dette vil utvilsomt bli spart inn meget raskt på bakgrunn av høynet effektivitet.

26.mai.2006 @ 00:45
URL: http://magnor.nettblogg.no
Postet av: Roald Bentzen

En god oppsummering, Kristin! Du kunne tatt med oppsigelsesværnet i det offentlige også. Jeg deler vanligvis den yrkesaktive befolkning i to; en risikosøkende og en risikofryktende. Den risikofryktende halvdel jobber i forvaltningen. Der kan du gjøre hva du vil eller ikke vil, uten konsekvenser. Arbeidsplassen kan ikke legges ned, gå konkurs eller avvikles på noen som helst måte. Og ingen får Sparken! Det er penger til alle som jobber der! I år er denne yrkesgruppen blit lønnsvinner fordi de krever samme lønn som de som er risikosøkende og utsetter seg selv for blant annet; Sparken! De offentlig ansatte tar alle sikkerhetsfordelene de har som en selvfølgelighet og setter NULL verdi på dette i lønnsammenligningen.
Nå er det vel også slik at forhandlingsmotparten i stat og kommune har de samme fordeler og nuller ut dette forhold og feier det under teppet. Man kan derfor spørre om "Staten" er en riktig forhandlingsmotpart i bl.a. lønnsforhandlinger med de "statsansatte"? Det er bukken og havresekken om igjen.
Med et slikt sikkerhetsnett er det ikke så merkelig egentlig at det utvikles kulturer og ukulturer - produktivitet har ingen menining og det er god plass for å fremme og jobbe for egne politiske saker og holdninger. Korridorene er lange! Så også kaffepausene...

26.mai.2006 @ 08:39
Postet av: Olav

Herlig innlegg, Kristin! Stadig flere flytter virksomheten ut av landet, enkelte bytter til og med statsborgerskap. Det er på høy tid at myndighetene legger ting til rette for de produktive verdiskaperne i samfunnet!

Besøk gjerne bloggen min.

20.jun.2006 @ 01:21
URL: http://olav.nettblogg.no
Postet av: Øystein Svarød

Hei
Du har selvfølgelig helt rett i at byråkratiet og offentlig ansatte fremstår som bremseklosser. Ikke alle, selvsagt, men i regelen.
Dette har etter min mening en helt menneskelig forklaring. En filosof jeg ikke husker navnet på opphevet dette til et syndrom.
Nemlig: Hvis et menneske får et sugerør inn i felleskassa, vil ethvert menneske første og største målsetning være å beholde sugerøret. I praksis betyr det at hvis du får jobb i det offfentlige, vil din første tanke være å bevare pengestrømmen fra fellesskapet. Den beste måten å gjøre det på er å utvide ditt revir. Bare på den måten vil du kunne øke pengestrømmen. Du må rettferdiggjøre og grunngi utvidelsen. Men - den personen du gjør dette til har nøyaktig samme målsetning som du selv. Dermed blir det en selvforsterkende effekt, fordi denne personen får mer makt når du får mer makt. Denne personen vil anbefale din utvidelse til en person høyere oppe som er i samme situasjon, osv., osv.
Etter å ha lest om dette syndromet og begynt å se meg omkring, er det lett å identifisere. Norge er nå spesielt utsatt, fordi fellesskapet aldri har hatt mer penger. Alle i det offentlige vil derfor jobbe for at dette øker, gjerne på bekostning av private interesser. Det spiller egentlig ingen rolle for dem. Det viktigste er at de bevarer sin egen posisjon og øker reviret. Når du kommer helt ut til behandling av "kundene", er det helt irrelevant i forhold til de prosessene som foregår dypt inne i byråkratiet.
Med vennlig hilsen

13.okt.2006 @ 13:22
URL: http://www.svaroddirect.no
Postet av: Monica B.

Dette er det beste innlegget jeg har lest på lenge!

Her har du satt ord på det så mange av oss opplever. I disse etatene får primadonnanykker fri utfoldelse. Her svarer saksbehandlere med arroganse når man ikke har gjort, eller ikke ønsker å gjøre, jobben sin. Det er også et av de få områder hvor man tilsynelatende tror at å jobbe er det samme som å produsere papir eller å være på jobben. Man kan ikke annet enn å bli flau på saksbehandlernes vegne. På forhånd retter jeg en unnskyldning til de tre sakbehandlere i Norge som måtte ha yrkesstolthet.

25.okt.2006 @ 20:32

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/1345860

Kristin Moe

Kristin Moe er kommunikasjonsrådgiver, og har lang erfaring innen politikk, organisasjon og ledelse. Hun er utdannet jurist, med en allsidig bakgrunn blant annet som programleder på TVNorge og TV 2. Hun har vært aktiv i Høyre, vært rallykjører og liker å hoppe i fallskjerm.

hits