Integrering og misforstått sjenerøsitet

Av Kristin Moe - 19.jun.2007 @ 11:06 - Kommentér
Igjen ser vi det samme som på 70-tallet. Medier lar seg bruke i «humanismens» navn. Stadig nye eksempler på «skjebner» popper opp i pressen. Lidende enkeltpersoner, familier og barn får stadig mer spalteplass til å fortelle om at her har de kommet til Norge for å få hjelp, men har verken blitt tilbudt penger eller husrom.
I utgangspunktet er det innvandringsstopp i Norge. Som medmennesker i et internasjonalt samfunn ønsker og forplikter vi oss til å ta imot mennesker som trenger beskyttelse fordi de blir forfulgt eller fordi sterke menneskelige hensyn taler for det.
Medier derimot profilerer dyp urettferdighet for mennesker som ikke imøtekommes i tråd med deres forventninger til «verdens rikeste land», om de trenger legehjelp, defineres som barn (ofte som første ankerfeste for resten av familien i form av familiegjenforening), har fått avslag på asylsøknad m.v.
Til og med en av våre to riksdekkende tabloidaviser innrømmet for noen år siden at man gikk for langti  å fremme lykkejegeres interesser på 70-tallet etter at det fremkom betydelig antall personer som løy om det meste fra identitet til hvor de kom fra. Illegale innvandrere som gikk under jorden sammen med sine kriminelle «brødre», osv.
Denne igjen «slipp alle inn»-profilen ødelegger først og fremst for alle med annen etnisk opprinnelse som lever og bor i Norge og som er etterrettelige, positive bidragsytere i landet vårt. Det er i de fleste tilfeller de få som ødelegger for de mange.
Vi har heller ingen god referanse når det gjelder å innse hvilken krevende oppgave det er å hjelpe, nettopp de som trenger det, til å leve i et nytt land. Et land som er fullstendig annerledes enn det de kommer fra. Mennesker som har levd konstant i frykt, kanskje blitt torturert, sett sine nærmeste lide på det verste, et land uten menneskerettigheter.

Vi forventer at de skal adoptere språk, lover, velstand og fremmedfrykt nærmest på egenhånd. Vi etablerer kriseteam ved for eksempel en ulykke. Innvandrere som har levd år i terror forventes å gli rett inn i vårt samfunn. Noen har det vist seg er nærmest tikkende bomber.

Jeg vil tro at idealistene vil gjøre en bedre humanitær oppgave ved å synliggjøre de som virkelig trenger vår oppmerksomhet, kunnskap og ressurser. Kanskje ressurssterke menn i sin beste alder som selvsagt ser sin mulighet til å søke lykken i velstandsnorge burde vike? Den misforståtte støtten til afghanerne foran Stortinget føyer seg inn i rekken av naivitet og subidealisme.  


Det er ikke annet å forvente at noen lykkejegere vil prøve seg; bruke medier og andre virkemidler i vårt demokratiske land til å få et bedre liv. Men det gjør det ikke riktig ukritisk å la alle komme til ordet på bekostning av de mange som ikke skriker høyest og som det kanskje ville kreve godt journalistisk håndverk for å gjenspeile i samfunnet.

Kristin Moe

Kristin Moe er kommunikasjonsrådgiver, og har lang erfaring innen politikk, organisasjon og ledelse. Hun er utdannet jurist, med en allsidig bakgrunn blant annet som programleder på TVNorge og TV 2. Hun har vært aktiv i Høyre, vært rallykjører og liker å hoppe i fallskjerm.

juni 2007
ma ti on to fr
        1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18
19
20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30  
             
hits